Oslo Screen Festival

Siden jeg hadde bestemt meg for å gå på kino alene, så kunne jeg like gjerne benytte anledningen til å stikke ned på filmens hus å ta en titt på en av visningene på Oslo Screen Festival. Helt uviten om hva jeg gikk til lusket jeg meg inn i salen, veldig spent. Ikke kunne jeg vite at dette var en festival for kunstfilm, fullstendig blottet for narrasjon. Jeg kunne heller ikke vite at filmene var beregnet på ett smalt kunstpublikum. Derfor ble jeg både skremt, uvel, begeistret og inspirert på samme tid. Filmene var absurde, annerledes og hadde en helt annen type lyd enn man forventer seg av film.

Oslo Screen Festival 2010 trailer from Klapp on Vimeo.

Hadde jeg sett denne filmen før jeg dro, hadde jeg kanskje hatt en anelse om hva jeg hadde i vente. Da hadde jeg antagelig ikke dratt heller. Jeg vil egentlig ikke si jeg likte noen av filmene spessielt godt.

Den første jeg så het La Licorne. Her fikk man se en hest som var utkledd som en enhjørning, som sto ute i regnet til all malingen hadde rent av og den var blitt en hest med ett påsatt trehorn i panna. Spessielt. Den andre var ikke det spor bedre. Det var en film der man fikk se ett eldre spanskt ektepar som satt å banket takten med knyttneven, dette holdt de på med over 5 minutter. Den værste filmen var alikevel Planar, denne filmen var noe av det mest absurde jeg har sett, nesten litt i Dahli stil. Jeg ble både kvalm, uvel og fikk vondt i hode av disse forskrudde bildene og den høye lyden. En annen av filmene var av to menn som skrek lyder til hverandre, jeg kunne ikke noe annet enn å begynne å le. Den siste filmen jeg så var Witness 2, denne filmen grep meg faktisk, jeg fikk gåsehud av denne filmen som var laget som en slags bildecollage av bilder fra Holocaust. Skummelt, nifst, ekkelt, trist og forferdelig.

Jeg vil ikke anbefale å gå på denne festivalen for noen som ser på seg selv som nogen lunde normal.