I hele mitt voksne liv, eller hva man skal si. Jeg vil vel egentlig ikke kalle meg voksen, men uansett. Så har jeg vært betatt eller besatt av denne ene personen. Hun har vært alt for meg. Det er vel det man på "lesbisk" kaller "den første- syndromet". Det vil si at man er hetrofil til plutselig en dag blir man forelsket i en av samme kjønn. Som forsåvidt er ett relativt utbrett fenomen blant homofile i vårt nokså konservative samfunn. Nok om det. Iallefall. "Den første - syndromet" er iallefall slik at den første av ditt samme kjønn du forelsker deg i er også en person man ikke så let glemmer. Dette burde nesten vært forsket på. Uansett, dette er det da veldig mange opplever. Derfor er det erfarne lesber prøver å styre unna disse nyfrelste for å slippe å ha en psyko løpende etter deg hodestups forelsket, mens de egentlig bare prøvde å få seg ett ligg.
Men det var egentlig ikke det heller som var poenget. Det som var poenget var at dette også skjedde med meg en dag i oktober 2006. Jeg var relativt heterofil, egentlig veldig heterofil frem til jeg da falt for denne jenta. Hun var også det eneste jeg kunne tenke på og kunne sammenligne noen med. Så når jeg da omsider ett år senere ble nærmest dratt ut av det såkalte skapet, så var det fortsatt henne jeg tenkte på. Når jeg skulle prøve mine første "gay nights out" så ble det hele en gedigen fiasko, fordi ingen var henne. Og hun var jo selvfølgelig aldri interessert i meg, selv om jeg lenge prøvde å innbille meg selv det. Så jeg måtte jo prøve ut om jeg virkelig likte jenter eller om det bare var henne...
Jeg trodde lenge det bare var henne jeg likte og at alt bare var en fase. Helt til jeg fikk vent meg til tanken om at det faktisk ikke er så ille å være med jenter. Jeg sonderte terrenget grundig i en periode før jeg til slutt klarte jeg til og med å finne meg en kjæreste. (som jeg da fortsatt er sammen med den dag i dag). Men det skulle vise seg ved ulike annledninger at jeg fortsatt ikke kunne klare å glemme denne jenta og at jeg kunne risikere liv, helse og kjærlighet for henne fremdeles. Relativt slitsomt.
Over til det som egentlig var poenget med historien, det var at for to dager siden, da innså jeg at det var gått over. 4 års forbannelse var endelig brutt. Jeg tenker ikke på henne lenger. Jeg drømmer ikke om henne om natten lenger. jeg hadde ikke lenger vurdert å bytte ut kjæresten min mot henne. Jeg hadde ikke kysset henne om jeg fikk muligheten. Jeg føler ikke lenger ett behov for å oppsøke de stedene jeg vet hun befinner seg. Jeg er fri.
Jeg er FRI!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar