sense V.S. sensibility

Utilgjengelighet

Jeg vil skru av telefonen. ta delene fra hverandre. Pakke dem inn i papir. Gjemme dem vekk.

Å tenke

Er jeg i ferd med å bli gal? Emosjonene tar overhånd. Jeg blir kvalm av å tenke. Når jeg tenker for mye og kjenner nervene presser på, det er da jeg blir kvalm. Jeg kjenner kvalmen stiger opp i meg, jeg blir uvel og må kaste opp. Når det er for ille kaster jeg opp, som i går. Jeg sitter å tenker, jeg tenker hele tiden. Egentlig lurer jeg på hvor mye andre tenker. Kan antall tanker eller tankevirksomhet måles i noe? Finnes det en slags måleenhet fot tankevirksomhet? Uansett. Uansett, jeg tror jeg tener mer enn hva som er sunt. Eller kan man bli syk av å tenke for mye? Kan man bli fysisk syk av å tenke for mye? Eller kan man bli psykisk syk av å tenke for mye, som igjen fører til fysisk sykdom? Hvem vet.

Jeg må iallefall slutte å tenke så mye. Men hvordan slutter man med det? Alt du trenger er litt stillhet, så er de der. De er der når du minst venter det. De sniker seg inn i hodet ditt. De tar overhånd. Tankene erobrer bevistheten din. I det siste har mine tanker tatt over litt mye av bevistheten min. Tankene har begynt å kreve mer og mer av meg. De vil at jeg skal gi avkall på andre aktiviteter for å alene utføre tankevirksomhet. I stillhet, i ro og mak, uten å bli forstyrret. Av og til liker tankene at jeg sitter helt stille, ser ut i luften å tenker. Andre ganger liker tankene at jeg gjør ting. Sånn som dette, å skrive. Det er fint for tankene, da kan tankene gå via hodet mitt, gjennom sentralnervesystemet og ut gjennom fingrene. Jeg trenger ikke for mye tankevirksomhet for å skrive, det er innlært. Jeg trenger ikke tenke for å la fingrene gli over tastaturet. Det er bra, for da hadde jeg ikke fått tid til å tenke. Men poenget var. Hvordan slutter man å tenke. Det er jo ikke noe jeg gjør med vilje, jeg bestemmer meg ikke for at nå skal jeg tenke/ nå skal jeg ikke tenke. Det kommer av seg selv. Som om det er to av meg. At det er noen som sitter å bestemmer når jeg skal tenke og hva jeg skal tenke på. Jeg vil at det skal slutte opp. Det er imidlertid noen ting som får meg til å ikke tenke. Eller jeg tenker, men jeg tenker på ting som er fint for meg å tenke på. Uviktige tanker. Det er de jeg vil ha mer av, uviktige tanker.
Dette er en liste over ting som får meg til å tenke uviktige tanker:

- Gode filmer
- Lese om film
- Tenke på film
- Tenke på musikk
- lese en bok som fanger meg
- ta bilder

Dette er en liste over ting som gjør at jeg tenker:

- se ut i luften
- kjedsomhet
- dårlige filmer
- filmer man forstår
- musikk
- bøker som ikke fanger meg
- redigere bilder
- spise
- stillhet
- skrive

someting good can work

Livet er kort

longing

you, me, us

når en plus en blir en

Drømmer

lengsel

Jeg pines langsomt.

Manhattan

Manhattan. For en fantastisk film. Jeg tror det offesielt ble min favorittfilm i går. Jeg ble helt fanget av historien om Isaac spilt av Woody Allan. Han lever det livet jeg på den ene siden lever og på den andre siden drømmer om å leve. Det er historien om to mennesker, de er smarte, kreative og urbane. De går begge inn i forhold de vet ikke kan fungere både bevist og ubevist. De er redd for å binde seg, for å bli fanget og for det normale. De vil oppleve, de vil kjenne alle de sterke følelsene på kroppen. Derfor er Isaac i ett forhold med den mye yngre Tracy. Mens Mary dater en gift mann, for å slippe å ha noe fast å forholde seg til. De skaper intriger for seg selv, de analyserer seg selv og alle andre rundt seg for å skape historier og være kreative. Men når de en dag finner hverandre, vet de at det er rett. Men de kan ikke ha noe som varer.

Fortellingen om hvordan man lager rot i sitt eget liv for å øke skaperevnen og kreativive engergien føles så kjent. Det er som det forklarer så mye om hvordan jeg føler det. Det forklarer alt det jeg ikke selv klarer å forklare. Etter å ha sett filmen er det som jeg vet hva som må gjøres. Jeg må få meg en sliten leilighet på Olaf Ryes, ta med meg bøkene og filmene mine. Slutte i jobben min og faktisk følge drømmene mine. Om å skrive en bok, lage en film, fotografere, male ett bilde, spille ett instrument. Jeg vil sitte på kafeer drikke vin, diskutere film, bøker og kunst. Jeg vil spise franske oster og ha dype samtaler. Jeg vil ha det livet jeg er ment for å leve. Jeg er en av dem.

Så om du er riktig glad i meg, da kjøper du en gammel skrivemaskin, ett fotoapparat fra 70-tallet og filmplakaten til denne filmen innrammet og forteller meg at nå er tiden inne.

Ett spark i ræva, to riper i hjertet

Det er offesielt. Jeg tror på karma.
Alt du gjør kommer en deg å sparker deg i ræva.
Noen ganger så hardt at du ikke kan gå på noen dager.
Andre ganger bryter det deg fullstendig ned psykisk.
En sjelden gang begge deler.

Dører og vinduer

Jeg har lenge hatt ett anstrengt forhold til vinduer. Jeg vet ikke, jeg tror det er ett slags elsk/hat forhold til de. På den ene siden elsker jeg dem fordi man kan se ut av dem å få med seg det som skjer utenfor der du oppholder deg selv. På en måte er vinduer som facebook. Det er sosialporno. Før i tiden hadde man ikke facebook, man hadde vinduer for å se hva naboen drev med. En annen fin ting med vinduer er at man kan åpne dem for å få inn frisk luft, det er det jeg liker best med vinduer.

På den andre siden så hater jeg vinduer. Jeg hater det lyset som kommer inn av dem. Hva skal man med alt dette lyset, jeg liker mørket bedre enn lyset. Derfor liker jeg også å sove på dagen. Men jeg får jo ikke sovet på dagen når det er så forbanna lyst.

Når det kommer til dører derimot, der har jeg ett ensidig godt forhold. Dører er fine. Jeg har egentlig ikke tenkt på hvor fine dører er før i dag. I dag skulle jeg på do og på doen var det ingen dør. Det var veldig merkelig, veldig rart å skulle gå på do uten en dør. Derfor bestemte jeg meg for å tenke litt på hvor fine dører er. Jeg tror mennesker burde tenke litt mer på dører enn det de faktisk gjør.

Brødre er fantastiske <3

Coop har ansatt en fjortenåring som tekstforfatter på sitt private label for å spare penger.

Ukas Homofilm

Jeg vet ikke om filmen går i kategorien homofilm i det heletatt egentlig, men i dag så jeg altså filmen Chloe (2009) . Tror jeg likte den litt. Tror jeg likte den litt fordi jeg kunne kjenne meg igjen i følelsen som Amanda Seifried hadde for den, i filmuniverset 15 år eldre, kvinnen spikt av Julianne More. For Til å være femti år og ha rødt hår er jammen Julianne Moore usedvanlig deilig. Men så liker jo jeg rødt hår og eldre damer da.

Filmen har en delikat beskrivelse av hvordan det kan føles når man er så betatt at man blir besatt og om hvor langt man er villig til å gå for det. Jeg hadde faktisk vurdert å se denne filmen om jeg var deg.

For dere

OK, jeg gir opp. Jeg skal starte å blogge igjen. Det skal jeg gjøre for dere 15 fra Gaysir som fortsetter å mase på how to be gay part 4. Dere 8 ukjente menneskene som syns min blogg er morsom, til dere venner som ikke kan få nok av deres unormale venn og mest til deg som fortalte meg at jeg var flink. Men jeg forventer noe tilbake. Jeg forventer litt fler tommler og komments.

Da skal jeg love en how to be gay part 4, jeg lover å ta opp igjen beste lesbekyss som jeg en gang startet med, jeg lover å komme med det jeg har. Det bare føltes utrolig skummelt at det på ett tidspunkt var 250 mennesker som leste hva jeg skrev i uka, nå er det bare 30, det kan jeg godt leve med.