Etter jeg har lest i boken "Kjønn og Sex på TV" Av Mûhleisen er det enkelte ting som er klarere, men også mer uklart for meg. Jeg hadde på en måte godtatt at det var en biologisk forskjell mellom menn og kvinner og etter hjernevaskprogrammene ble dette desto mer forsterket ved at jeg kunne se forskning på barn upåvirket av kultur som valgte "gutte" og "jenteleker". Selv følte jeg meg jo litt som en avviker, da jeg som liten ikke likte rosa, ikke lekte med barbie eller såkaldte "jenteleker". Men tross i det så er jeg jo en jente. For de forskjellene vi har lært gjennom samfunnet er kvinner mer omsorgsfulle, mer opptatt av relasjoner, utseende osv. Jeg føler meg egentlig ennå mer som en avviker når jeg hører om disse tingene. Sånn er det, jeg er jo sikkert en avviker, jeg er jo homofil.
Men det som kom til å interessere meg var når jeg i boken leste om at biologsk og fysisk forskning har kommet frem til resultater som sier at det ikke finnes entydig to kjønn, da begynte jeg å tenke litt. Kanskje jeg ikke er kvinne? Det kan forklare hvorfor jeg ikke føler meg konfortabel i kjoler, eller i situasjoner kvinner anses som i sitt rette element. Det står videre at man på biologisk nivå, allerede før kulturen har påviket oss, at man kan se at grensen mellom kjønn er mer flytende enn det tradisjonelle vi alle har hørt om. Om dette hadde blirr mer utbrett og allmennkjent da ville jeg kanskje sluttet å følt ett press mot det å være kvinnelig i jula, konfirmasjoner, bursdager, høytifer og andre feiringer. Det finnes jentebjørner som er født rosa, men det finnes også noen som er født gule.
Hurra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar